"Byens metafysikk"

Rolf Jacobsen

Jacobsen ble født i 1907 og døde i 1994. Han debut kom da han utgav diktene jord og jern (1933). Da ble han oppfattet som storbyens og maskinkulturens lyriker. 2 år senere utgav han diktet Vrimmel (1935). Diktet er fylt av henrykkelse over livets mangfoldighet. Så startet 2. verdenskrig og det ble en lang pause i Jacobsens forfatterskap. Jacobsen var medlem av nasjonal samling og etter krigen ble han dømt til straffarbeid ved landssviks oppgjøret. Først 16 år etter siste utgivelse kom Fjerntog (1951) og et par år senere kom han med Sommeren i gresset (1956). Her viser Jacobsen at han er en inspirert og frodig lyriker. Dette inntrykket ble senere forsterket da utgav flere verk. Blant annet Brev til Lyset (1960) som vant kritikerprisen. Også i disse diktene skriver han om det moderne, gravmaskiner, biler og bylivet. Teknikken hans har derimot forandret seg litt, og han skriver mer om forbrukersamfunnet som en trussel mot menneskelige verdier. Diktene har fått dypere undertoner.

Så gav han ut Headlines (1969), Pass for dørene – dørene lukkes (1972), Pusteøvelse kom i (1975), og i 1977 på hans 70-årsdag utgav han 10 diktsamlinger som han kalte samlede dikt. Utgaven utvides senere i 1990 til Alle mine dikt). Så kom diktsamlingen natt-åpent, som solgte veldig bra (1985), En liten kvast med tusenfryd og fire rare løk (1996). Jacobsen ble tildelt Doblougprisen (1968), Aschehougprisen (1986) og svenske Akademiens nordiska pris (1989). Hans poesi er gjndiktet til en lang rekke språk, og han står som en av sin generasjons fremste lyrikere.

1. Diktet skildrer verdens store problemer, hvor innledningen bringer omverden til liv: ”gassledningenes hule blodårer”. Karakteristiske trekk ved bildebruken kan være måten han sammenligner med kroppsdeler: nervefibre, hule blodårer, syke hoste og jernkledde indvolder.
”Østens skyhøye menneskealper” kan tolkes som en metafor på maktmennesker fra øst. Mennesker som står sterkt og har stor makt. At de er skyhøye gjør rollen deres i samfunnet større, og kanskje føler de seg bedre enn andre.

2. Innledningen er den første strofen hvor det her kommer et kolon tegn på slutten, det symboliserer starten på innholdet. I tillegg blir det her hele tiden brukt under som henviser til et annet sted og etter kolon tegnet blir vi da forklart hva som befinner seg ”under”.
Hoveddelen er strofe 2, 3, 4 og 5. Her blir vi fortalt hva som befinner seg ”under”. Bildene som her er skapt gir en dyster følelse og vi blir fortalt at denne verdenen ”under” ikke befinner seg i god form.
Avslutningen kommer i strofe 6 og 7. Her slår stemningen om og en lystig følelse skapes. Det er akkurat som om vi til nå har befunnet oss i en ”underverden” og i avslutningen stikker vi hodet hodet opp herfra.

3. Vekslingen mellom korte og lange setninger gir diktet en slags rytme. De korte setningene kommer ofte i slutten av en strofe og gir en spesiell type form. En noe interessant måte å komponere diktet på som også skaper en moderne spiss.

4. ”Du” personen er en kvinne, dette kan tolkes ut i fra kåpen hun bærer. Kvinnen virker ubevist på hva som egentlig befinner seg under føttene hennes, akkurat som om hun danser et annet sted. Hun virker lystig.

”Jeg” personen kan kanskje tolkes som en mann på måten han beskriver kvinnen. Kanskje er han en utenforstående som ser hvilken retning denne verdenen tar og holder en dyster tone gjennom beskrivelsen av den. Når han da ser denne kvinnen blir tonen lystig. Han befinner seg over verdenen i lyset, hvor han ser denne kvinnen, en engel, bli truffet av verdenens skitne luft.

Jeg har sammarbeidet med Henrik W